Sannheten sårer

" Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb" - fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min, og veldig redd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, og at om jeg fortsatte den dårlige veien, så kunne jeg kanskje oppleve at livet ikke ble så langt som jeg ønsket. Legen min har aldri sagt akkurat de tingene, men han har klart oppmuntret meg til å gjøre noe med situasjonen, men til syvende, og sist, så visste han at det ikke nyttet før jeg selv var klar. Det tok tid før jeg var klar, og noen varsellamper hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært noe bedre. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang ekstra for å se om tallene faktisk var riktige :-) Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, så sårt. Det var vondt å kjenne på følelsene, og det var vondt når andre kommenterte hvordan jeg så ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Jeg tror ikke helt at det var varsellampene som fikk meg til og endelig skjønne at jeg måtte ta en del grep. Det var nok heller forkurset på sykehuset i forbindelse med planene om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort mange ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som " reddet " meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene som vekket meg,men de hadde vel lyst litt tidligere også uten at det gikk for mye inn på meg. Det var først når jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg at ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg av og til sovner, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema, og jeg tror mange fastleger vegrer seg litt for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, og så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Løsningen er enkel i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om dette, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å lyse. Når diabetes 2 kommer, og man kanskje sliter med både kolestrol, og høyt blodtrykk, så er det viktig at man prater med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at ikke legene foreslår kirurgi før andre ting er blitt forsøkt. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider etter ett slikt inngrep, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg.

Der finnes ikke mange tilbud i dag til oss overvektige. Staten betaler mer enn villig ut både 100000 kr, og 200000 kr til de som ønsker kirurgi, men hva med oss som ikke ønsker det? Hva slags hjelp kan vi få? For oss som ikke ønsker kirurgi, så er det ingen hjelp å få. Hvor er rettferdigheten? Skal man virkelig være nødt til å la seg operere for å få den hjelpen man ønsker? Er det riktig å gjøre stikk motsatt av det man ønsker bare for å få nødvendig hjelp? Mens andre får betalt for slankeoperasjon, så kan jeg få tilbud om ett 12 ukers kurs på grønn resept. jeg kan i løpet av disse 12 ukene være med å gå tur, og få litt veiledning på kosthold. Jeg kan også om jeg er heldig få være med på et matkurs for å lære mer om kosthold. Er det noe vi overvektige faktisk kan, så er det forskjellen på sunt, og usunt. Vi kan det aller meste som er verdt å vite. Vi har lest, og lest, og vi har prøvd, og prøvd, men så lenge hodet vårt er på helt feil plass, så klarer vi ikke å sette dette ut i praksis..men teorien, den kan vi det meste om. Jeg kan også søke meg til Evjeklinikken, og ett slikt opphold har jeg tror på, MEN det negative med slike opphold, det er at man etter hvert er ferdige med opplegget, man skal hjem i våre vanlige miljøer, og man står ganske alene. Noen klarer det, men de aller fleste, de faller fort tilbake i gamle spor fordi den hjelpen man trenger så sårt, den burde vært her vi bor. Den burde være i nærmiljøet. Det er når hverdagen igjen slår ned som en bombe, og man føler seg helt alene, det er da man trenger hjelpen. Så istedenfor at staten betaler store summer for et opphold på feks Evjeklinikken, så burde man fått muligheten til å få denne hjelpen her vi bor. For det en slankeoperasjon koster, så kunne jeg fått mange timer over lang tid med en personlig trener, jeg kunne fått viktig mental hjelp, og jeg kunne fått hjelp til å sette sammen en kostholdsplan basert på vanlig mat som man liker å spise. Det er denne hjelpen jeg ønsker, kjære helseminister, men denne hjelpen finnes ikke. Der er ingen hjelp overhodet for meg så lenge jeg ikke vil gjøre slik dere ønsker, og ikke følger deres oppskrift på ett lettere liv, altså at jeg ikke ønsker å legge meg under kniven. Jeg vet at dere ikke ser på operasjon som den perfekte måten å miste vekt på, men det er lettere for dere å gi oss en slankeoperasjon enn å kjøre inn mer kraftig krutt hvor vi selv kan løse oppgaven med den hjelpen dere har tilgjengelig i bøtter, og spann! Kanskje er det en fantasi å tro at  denne hjelpen en dag vil komme, men jeg har ikke tenkt å gi opp å håpe, og kjempe.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Jeg er tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er ikke det så mye, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. For det er sannheten man ikke vil høre, og når legen nevner dette, så må man se sannheten i øynene.

Her i Kristiansand, så er jeg vel egentlig veldig skuffet over fastlegene. Ikke at jeg har vært pasient hos mer enn en lege, men ALLE leger, og ALLE legesentre i, og rundt byen har fått tilsent informasjon om treningsgruppen for overvektige. Alle leger har fått hvert sitt skriv, og alle legesentre har fått en informasjonslapp som kan henges opp på legekontoret. Jeg vet om et legesenter hvor lappen henger oppe som info til pasientene, og jeg vet at to leger har informert pasienter i form av at disse to har kommet til gruppen. Et legesenter har takket for ett fantastisk intiativ. Jeg tror ikke legene bruker infoen de har fått. Hadde de brukt den, så hadde vi i alle fall sett noen flere komme til treningsgruppen enn det som er tilfelle. Treningsgruppen er jo en gavepakke til alle leger som ikke har noe å tilby sine overvektige pasienter, men jeg tror all informasjonen ligger nedstøvet i en skuff, eller for lengst er blitt kastet i søppelkassen. Det er utrolig synd at legene ikke ser mer verdi i en sånn treningsgruppe. Et sted må overvektige starte, og trening må da være ett veldig godt sted for nettopp det?

Vil du bli med på Vita Univers sitt 5 dagers gratis e-postkurs, "Veien til helse"? 

Meld deg på under her: